9 ting vi gjorde før internett

Fryktelig mye av det vi foretar oss i dag skjer over nettet. Streaming av musikk, overføring av penger, lesing av nyheter og chatting med venner. Vi er så og si alltid online og påkoblet i en eller annen grad. Derfor er det ekstremt viktig med et stabilt og pålitelig bredbånd.

Men hvordan levde vi før internett? Her er 9 ting du kanskje ikke husker at du gjorde før internettets tidsalder:

Før nettbank ble normalen, måtte alle regningene betales i banken. Da tok man med seg de fysiske regningene, trakk kølapp og ventet på å bli ekspedert. Deretter fikk vi postbanken, for ikke å snakke om reklamen for postbanken.

Der kunne du betale med hypermoderne brevgiro og telegiro. Sjekke saldo gjorde du enkelt og greit ved å ringe kontofon. Fremtiden var her!

Visste du at verdens første e-post ble sendt allerede i 1971? Likevel var ikke e-post vanlig på arbeidsplassen før godt utover 90-tallet. Skulle man snakke med noen, måtte man ringe. Og skulle man sende dokumentasjon måtte det sendes via posten eller fakses på en telefaksimile, bedre kjent som telefaks.

Wikipedia fantes ikke. For å finne ut av det man lurte på, måtte man slå opp i leksikon eller ringe de man visste kunne svare. Å ha en hyllemeter med Store norske leksikon var vanlig inventar i de fleste norske hjem.

Har du brukt mange timer på nettet for å planlegge årets sommerferie? Vel, tenk deg hvordan livet var før internett. Da hadde du kanskje hørt om et fantastisk reisemål, og måtte deretter innom et fysisk reisebyrå og bestille reisen over disk. Og ute på reisen foregikk betalingen gjerne med kontanter eller reisesjekk.

Hva er reisesjekk, sa du? Reisesjekken er Ikke bare et avleggs sjekkeprogram fra 90-tallet, men også en ferdigutfylt pengeanvisning for et fast beløp på en utenlandsk valuta. Mye brukt til å betale reiser med i utlandet om du ikke ville reise med store mengder valuta. Dette var før euroens tid, må vite.

Billettene hadde du selvsagt organisert i store gjennomsiktige plastmapper. Og mistet du det fysiske eksemplaret av en billett, var det ikke sikkert at det fantes noen tilgjengelig kopi.

Før utallige strømmetjenester ble vanlig i det ganske land, var alt av filmer på DVD eller VHS (og i en kort periode, på Laserdisc). Ville du se «Jaws» eller «Die Hard», måtte du ned på den lokale videosjappa for å leie filmene – og kanskje også en Moviebox, ettersom det å ha videospiller hjemme i en årrekke kostet en grei månedslønn.

Å låne bøker er fremdeles vanlig, men i dag kan vi i det minste lytte til en hvilken som helst bok i lydform på ulike apper. Før internett kjøpte, lånte eller leide man også lydbøker på CD og kassett.

Det er allerede snart 40 år siden CDens fødsel i 1982. I et innslag fra Dagsrevyen i 1983 omtales den nye Compact Discen som «Et nytt og revolusjonerende gramofonsystem.»

I dag hører vi på musikk overalt. Men før telefon og spillelister ble vanlig, gikk vi rundt med walkman, discman og minidisc. Da internett gjorde sitt inntog på 90-tallet kom også MP3-spillerne. Noen med så mye lagringsminne at man fikk plass til opptil flere album! Glem heller ikke at musikkvideoer hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet via musikkanaler som MTV eller Svisj.

Før nettaviser, Twitter, Facebook og Finn.no var tekst-TV det store – om du ville ha noe mer oppdatert enn det som sto i papiravisa. Med egen knapp på fjernkontrollen var det riktig så enkelt å «koble seg på».

Til og med salgsannonser kunne man publisere på tekst-TV, og dette ble omtalt som «Norges raskeste annonsemedium» i en TV2-reklame fra 1994.

Selv om tekst-TVs død har vært varslet i en årrekke, har den pikselfattige siden likevel holdt stand. Først i 2017 skrudde TV2 av tekst-TV. Fremdeles i 2019 er det gode 300-000 tekst-TV-brukere.

I dag kan du benytte deg av tekst-TV på digitale flater.

Egenkomponerte spillelister er ikke nytt. Det krevde bare litt mer arbeid før internett. Da tapet man over dårlige kassetter med tøff musikk fra radio. Så ventet man i spenning for å trykke record akkurat idet låta begynte. Senere kom brente CDer og MiniDisc.

Før vi tok bilder og selfier i hytt og pine med mobilen, hadde vi kun analoge kameraer. Du visste nøyaktig hvor mange bilder du kunne ta på en kamerarull – og kanskje måtte du skru filmen videre før du kunne ta neste bilde.

Og det var først etter å ha levert inn bildene til fremkalling at du fikk se hvordan de faktisk ble. Spenningen var enorm!